Dinne boka her he ei lest to gonga no sida jul, ei grine so ei må hulke høgt ta den, alle fortjena å lese dinna boka her... probleme e no at ei ikkje veit helt ka slags bok ei skal begynnde på, for alle andre bøke blir liksom dårlige i forhold. derfor he ei lest dinne her 2 gonga no:D
Her e litt om Boka:
Den siste dansen
Gunnhild Corwins bok om datterens kamp mot kreften er en sterk og ærlig fortelling om sorg, mot og livsglede.
Den vonde beskjeden
Noen blir nødt til å gjennomleve - og overleve - det som de fleste av oss ikke engang våger å tenke. Denne boka handler først og fremst om å leve. Den er en styrkeoppvisning og en inspirasjonskilde - og som Gunnhild Corwin skriver: Vi klarer det vi må. ¨
"Jeg har lest mange personlige beretninger om sykdom, sjelesmerte og død. Dette er den vakreste av dem alle."
Jon Magnus Kastet ut i kaosIda, den yngste datteren i Corwin-familien, er 18 år. Hun er sterk, smidig og energisk, og balletten er hennes store lidenskap. Ballettkompaniet skal snart ha premiere, og Ida nekter å ta det med ro, til tross for en forkjølelse som ikke vil slippe taket. Moren gir seg ikke, og til slutt går Ida med på å oppsøke lege. Besøket hos legen sender familien ut i det ufattbare: At deres yngste datter og søster, som virker nesten udødelig, har en potensielt dødelig sykdom. Forkjølelsen viser seg å være akutt lymfatisk leukemi.
Når det utenkelige blir virkeligHva skjer når man får den beskjeden alle foreldre frykter mest av alt - at man kan komme til å overleve sitt eget barn? Gunnhild Corwin understreker at hun ikke sitter på noe fasitsvar, for det finnes like mange reaksjoner som det finnes mennesker - og ingen av dem trenger å være mer riktig enn de andre. Familien Corwin kunne trekke veksler på de tette båndene i familien. For dem ble det viktig å involvere søsken, venner og naboer på ulike måter - ettersom hvilke behov som måtte dekkes. Idas noe eldre kjæreste, Jonas, viser seg verdig en oppgradering fra betegnelsen "Drittsekken" til å bli et kjært familiemedlem.
Om å bære alt alene Det er utrolig hva ett menneske kan klare - en stund. Men ettersom ukene blir til måneder og kreftene nesten tar slutt, er det viktig å kunne legge fra seg litt av byrden, og oppsøke hjelp og støtte der man kan finne det. For Gunnhild Corwin ble gode samtaler med venner viktige - men hun innså også nødvendigheten av å oppsøke profesjonell hjelp hos en terapeut. Det er mange hensyn å ta: Først og sist til den som er syk, men også til seg selv, ektemake, og ikke minst til de andre barna, som også har behov for å bli sett.
"Det er utrolig hva ett menneske kan klare - en stund." De aller fleste kjenner følelsen av ikke å strekke til. Av og til er det kanskje riktig å innse at det faktisk finnes situasjoner der det ikke er mulig å strekke til for alle. Når et nært familiemedlem er så sykt som Ida, kan man komme i fare for å leve så fullstendig for den som er syk, at man nesten utsletter seg selv som person. Gunnhild Corwin kom etter hvert til en erkjennelse av at hun svarte på spørsmål om hvordan hun hadde det, med å fortelle hvordan det sto til med Ida. "Men jeg er ikke Ida, og hun er ikke meg."
Leve her og nåNår man spiller med livet som innsats blir det kort mellom oppturer og nedturer. Idas dans er gjennomsyret av evnen til å glede seg når muligheten byr seg. Gleden over å gå på epleslang med rullestol(!), over fremmede menneskers godhet eller over det varme solskinnet blir ekstra viktig når det ser som mørkest ut. Det er gripende å følge Idas utvikling gjennom boka - fra en sterk, ubekymret tenåring til en vis kvinne i løpet av 14 måneder. Idas farvel med hvert enkelt familiemedlem, skreddersydd etter deres spesielle behov, er hjerteskjærende og sterk lesning.
"Idas dans er en fabelaktig bok om kjærligheten til livet, om kjærlighet mellom to unge mennesker - og om en families kjærlighet til sin sterke, flotte datter." Visst du he gadda å lese alt ditte kan du få lese et utdrag frå boka me:
Idanews nr. 19Vi har ikke gode nyheter. Sist fredags benmargsprøve viste seg nok en gang å være full av leukemiceller. Det blir ingen benmargstransplantasjon. Vi er kommet til veis ende. Ida har gjort sine modige valg og viser en fantastisk trygghet og verdighet. Hun ønsker ikke å fortsette en kamp mot en motstander som viser seg å være absolutt uslåelig. Hun er hjemme og vil fortsette å være det. Vi som står rundt henne er i dyp beundring over denne fantastisk flotte, sterke unge kvinnen som er vår søster, datter og kjæreste. Rikshospitalet har gitt oss all mulig støtte og hjelp. Vi er fulle av lovord over vår avdeling for blodsykdommer med dens leger og sykepleiere. Vi er helt trygge på at Ida har fått all den hjelp og behandling som finnes - og vel så det.Fra nå av er det opp til oss.»
Målet blir forandret fra å få henne frisk til å ha gode dager sammen hjemme. Det viktigste blir kvalitet, ikke kvantitet. Livskvaliteten blir hovedtema, ikke tidsperspektivet. Vi spisser fokuset mot dagen i dag og forbereder oss for døden ved å leve. Hver time, hvert minutt, hvert sekund lever vi. Cellegift erstattes med kjærlighet som behandling. Den kan ikke overdoseres.
Kjernefamilien er samlet, og kjæresten. Ærlighet og åpenhet regjerer. Alt kan snakkes om. Hjemmet vårt er fylt til randen med omsorg og kjærlighet. Vi har festmiddager med god mat og vin, hver dag. Og Ida sitter til bords med oss. Hun er ikke redd for å dø, sier hun, og viser en styrke og et mot som jeg ikke ante fantes i en 19-åring. Selvsagt er vi ulykkelige. Men mest av alt er vi proppfulle av håp, vilje, krefter og kjærlighet - av liv. Det er fremdeles mer latter enn gråt i hjemmet vårt, mye mer.
Min egen drivkraft var ren, skjær morskjærlighet og intuisjon, pluss en god porsjon adrenalin. Utgangen var gitt. Og når jeg ikke kunne gjøre henne frisk, kunne jeg formodentlig heller ikke gjøre henne verre.
14 ubeskrivelige dager fikk vi sammen før Ida døde hjemme - i trygge, velkjente omgivelser, med kjernefamilien og kjæresten rundt seg. Vi hadde levende lys i alle rom. Og rundt flaggstangen vår hadde vennene hennes, som var samlet i nabohuset, tent sine lys. Vi kom i mål, men en bedre avslutning hadde gagnet oss alle - også Rikshospitalet.
Tidligere hadde jeg et snevert ordforråd om kreft. Få og dystre ord: kvalme og oppkast, håravfall og smerte - død. I dag er mitt vokabular sterkt utvidet. Nå forbinder jeg kreft også med varme, nærhet, latter, kjærlighet, vennskap, gode samtaler, festmiddager og vin, levende lys og peisbål - håp
